Melankolske rom

Jeg fant for en tid siden en artikkel basert på boken 'Melankolske rom' av Karin Johannisson, professor i idé og vitenskapshistorie.

Hun beskriver åtte melankoliske tilstander;

Likegyldighet, sårbarhet, skrekk, flukt, angst, tretthet, livstretthet og fortapthet.

Hun beskriver melankoli som tilstanden av nedstemthet, lengsel, klarsyn og sterke følelser. Ethvert brudd med velvære er ikke medisinske symptomer på en diagnose. Det er normalt å føle seg nedstemt, kjenne sorg, kjenne seg mislykket. Melankoli sidestilles ikke som depresjon. Depresjonen er taus - melankolien er talende.

Det er egentlig helt umulig å bære en konstant tilstand av vellykkethet, velvære og glede. Hvorfor skal vi som samfunn dyrke perfeksjonisme? Hvorfor vil vi bare vise vår oppstemthet? Lykke skaper ingen grundigere refleksjon, nyanser eller rikdom ved det å være et menneske.

Jeg kan velge å oppfatte melankolien i meg selv som om jeg er rede for å ta ansvar for hvem jeg er og hvordan jeg lever livet mitt. Vil jeg ta livet og verden på alvor må jeg gjøre meg sårbar for den. Våge å være redd, kjenne angsten, føle meg (livs) trett, føle meg fortapt, innse flukten og kjenne likegyldigheten. Akkurat nå er jeg melankolsk. Melankolien hjelper meg med å skrive. Den hjelper lengselen min om å formidle det som er inni meg med å finne bokstavene.

Friedrich Nietszhe beskriver sin melankoli som en forutsetning for god helse.

I melankolien ligger det et element av mangel og tap og Johannisson bruker et begrep "Hvit sorg" som en tilstand som er så altomfattende at man ikke engang vet at man opplever sorg og tap. Tilstanden oppleves som et tomrom. Et ingenting. Tro om tomrommet er menneskets parallelle tilstand av makrouniversets sorte hull ute i atmosfæren?

En melankoliker er hele tiden sulten, lengtende. En sult som kan forkle seg som begjær. Vi konsumerer mat, klær, hus, biler, reiser, sex, partnere, utdanninger, alkohol, trening etc. Vi kompenserer så godt vi kan med å være flinke, pene og lykkelige. For å fylle tomrommet. Hva fyller du tomrommet ditt med?

Men hva om melkeveiens store og små sorte hull er våre tomrom? Da hjelper det å vite at 'et sort hull er et sted i rommet hvor tyngdekraften er så stor at lyset ikke slipper ut'. Det er fordi massen inni er så fortettet. Alt som kommer i nærheten av det sorte hull suges inn i det. Sorte hull kan være små som atom eller enormt gedigne. De oppstår når en gigantisk stjerne eksploderer og kjernen kollapser. Kan melankolien da være en tyngdekraft som hjelper til med å våge å komme tomrommet nærmere? At tomrommet da egentlig er kjernen av den stjernen du egentlig er, full av masse og fortettet energi? Lys som ikke slipper ut av deg?

Da hjelper det ikke stort med en ny kjole eller en bolle! Det er tyngdekraften du trenger. Våge å være nedstemt, sårbar og kjenne på sorgen/ tapet og lengselen. Overgi deg og bli sugd inn i ditt sorte hull. Der inne er lyset ditt.